Mannen som elsket Yngve..

Mannen som elsket Yngve er en filmatisert bok om ungdom som levde på 80-tallet. Filmens hovedperson er Jarle Klepp, han har ingen venner, han går ikke akkurat rundt i jappetidens rosa boblejakker, han føler seg utenfor og skjønner ikke hvorfor han er til. Livet hans er egentlig helt perfekt, han spiller i band, har dame og venner. Men så en dag begynner det en ny gutt i klasses, Yngve, han spiller tennis og hører på det motsatte av Jarles “fitte satan” musikk. Allikevel er det et bånd mellom disse guttene som skaper usikkerhet hos Jarle, livet hans var jo helt topp og han skulle jo dele resten av livet med Katrine. Det er en pirrende stemning i luften rundt Jarle og Yngve. Jarle finner på unnskyldninger for å være med Yngve så ofte han kan for å være med Yngve, de spiller tennis, hører på musikk og holder pusten i dusjen. De er mer enn venner, men snakker aldri om det.

Dette er gjør at Jarle støter på vanskelige valg. Han kjenner seg ikke lenger igjen, han er jo ikke homofil! De problemene Jarle møter er det helt sikkert noen som kjenner seg igjen i, det er tøft for en gutt å finne ut at han har følelser for en annen gutt. Det er nytt og vanskelig å vite hvordan han skal forholde seg denne gutten, hans nåværende kjæreste, venner og moren. Jarle vet ikke hva som er rett å gjøre, valgene han tar vil uansett såre noen. Han holder problemene for seg selv, noe som er vanlig å gjøre når man nettopp har funnet ut at man har en annen legning. Hvis noen du kjenner kommer ut av skapet, tenker du kanskje at det er ekkelt og du vil ikke snakke med han/henne lenger, du tenker ikke over hvor hardt det må være for disse personene å stå frem.

I mannen som elsket Yngve starter alle problemene da moren mistet jobben og Yngve startet. Hvordan ville det sett ut om Yngve aldri startet? Ville han fortsatt vært sammen med Katrine, gift? Spilt i band? osv.. Hva om de aldri hadde startet band? Det er farlig å tenke hva som hadde skjedd hvis en ikke gjorde .... Vi får bare ta livet som det kommer, og lære av Jarle som godtar den han er!
Filmen kan anbefales, det er faktisk en ganske god norsk film, så løp å se!

Bortskjemte millennials tror de eier alt!

Ingunn har tidligere blogget om den nye generasjonen millennials, hun kommenterte en artikkel i Dagbladets nettutgave av magasinet som beskriver dagens unge født mellom 1980 og 2000 som egoistiske verdensmestere med puter under armene. Jeg har funnet lignende artikler rundt dette temaet. Aviser og forskere beskriver oss som bortskjemte og late. Vi jobber ikke for noe, så lenge vi har med foreldrene våres; Babyboomerne har vi penger, vi tar alt for gitt.
“Tar de med mor eller far i butikken, har de også med seg
lommeboka, lyder filosofien.”
Millenniere har fokus på egen suksess og materielle goder, vi skal stadig ha nye klesplagg, vesker og sko, men ikke arbeide for dem. Vi er late og forventer å få alt i hendene. Markedet har merket seg den unge generasjonens økende pengeforbruk, og utnytter det godt. nover hele verden kjøper mer og dyrere produkter.
“54 prosent av millennials ønsker å eie en yacht,
mens bare 31 prosent av babyboomerne oppgir det samme.”
Selv mener millenniere at de jobber mer enn hardt nok, og fortjener å bruke de pengene de har arbeidet for. Jeg som er født 1991 og er en ekte millennial, kjenner meg godt igjen i beskrivelsen: egoistiske verdensmestere med puter under armene. Vi har ikke arbeidet og slitt for noen en liten slant med penger for å kjøpe klær på salg, men vi har fått penger til å kjøpe en merkebukse rett i hendene uten å gjøre noen verdens ting. Det er slik vi er, vi strever ikke på samme måte som våre foreldre, vi bare forventer å få alt i hendene, skikkelig bortskjemte og late det er det vi er!

Det er mangel på disiplin, hadde forrige generasjon vært som oss, hadde verden sett helt annerledes ut i dag. Millenniere sløser penger som de ikke har løftet en finger for en gang. Vi behandler penger som om de vokser på trær, foreldrene våre har oppdratt oss til å slikt et pengeforbruk som vi nå har, vi skal alltid ha det dyreste og beste, slik at andre kan se hvor godt det står til med oss. Det er ikke så mye vi annet vi kan gjøre enn å se på at millenniere kjøper seks par sko hvert halvår, vi har kommet for å bli, forhåpentligvis vil generasjoner etter oss lære av våre feil.. Et liv i luksus, eller et liv i uvitenhet til det virkelige liv?

Oppskrift på fiasko?

Historiens første Sandvika revy er over for denne gang. Forventningene var høye, men revyen stod til forhåpningene. Lørdag kveld kom jeg og to veninner oss endelig av gårde for å se revyen. Vi var nokså forventningsfulle, hadde så og si bare hørt positiv kritikk fra medelever som hadde sett den, i tillegg gå både Budstikka og Aftenposten gikk en 4er. Da skuespillere og dansere kom frem og fanget oppmerksomheten vår, var starten på den underholdende kveld i gang. Alt fra rappende same, gynekolog vits, naïve foreldre og ulike danser. Vil trekke frem Lars Klingenberg som er vanvittig flink både til å danse og beatboxing og Amanda H. Mathisen et skuespillertalent som også fikk masse positiv omtale i anmeldelsene, i tillegg var det et strålende revyband som satte sitt preg på revyen.

Under forestillingen lørdag virket det som skuespillerne var trøtte og lei etter å ha spilt de samme rollene for femte gang, dette syntes. Premieren var også mye bedre for da var alle innstilt på å gjøre en kjempe innsats og var mye mer ivrige enn under de andre forestillingene, noe som er forståelig når salen er halvfull. Under premieren hadde de lys og lyd problemer, dette hadde de ikke klart å ordne til lørdagen, og flere av sketsjene var de umulig å høre poenget, men allikevel var revyen veldig bra, og er enig med anmelderne om en 4er.
Det som sagt en stund siden jeg var å så revyen, men skal jeg trekke frem noen sketsjer som jeg likte spesielt godt var Gangsterdans, Budstikka TV og Trond Viggos: Det var en gang. Zon var også bra, en de jeg så den med har fortsatt “gi meg, gi meg mer..Zon” på hjernen, hun sitter alene på skolen sin i Oslo og synger, og ingen skjønner noen ting, fordi de ikke har sett revyen. Revyen har satt sine spor..

Jeg syntes de som ikke fikk sett revyen burde skamme seg, de gikk virkelig glipp av en opplevelse. Av de to jeg så den sammen syntes hun ene den var kjempe morsom, som jeg og de fleste andre holder med henne i, men hun lo ikke like mye som oss andre for å si det sånn, og felles for hun og de andre som ikke likte revyen var vel at de ikke skjønte den røde tråden eller de hadde sett Asker revyen før, og da kunne vist nok ikke Sandvika revyen måle seg med den. Etter min mening stod revyen til forventningen og vi gleder oss til en enda bedre revy neste år!!

Sammenlikning av blogger

Siste dag i vinterferien, hadde ikke noe annet å gjøre, så hvorfor ikke gjøre bloggleksen fra noen uker tilbake. Jeg satte i gang å sammenlikne tre blogger, som jeg ikke hadde fått gjort pga nettproblemer.
Det blogges om alt av alle over alt, alt mote til jakt som i de bloggene jeg skal ta for meg. Hva er det som gjør at du får lyst til å se nærmere på akkurat den bloggen eller det innlegget? Har ikke lest så mange veldig mange blogger før akkurat, men vil tro det er viktig med en layout som fatter oppmerksomheten min. Selv om utseende er viktig i bloggverden så teller også det indre (innholdet) mye. Det er viktig å fange leserens oppmerksomhet.

Oslostil
Oslostil er en ganske grei blogg om gatemote i Oslo. Den har et bra blikkfang som gjør at man får lyst til å se mer, hvis man interesserer seg for mote. Den er oversiktlig og lett å finne frem til gamle bilder. Bloggen er ikke en vanlig blogg med masse innlegg og meninger om ditt og datt, men den viser bilder av folk med sin egen stil. Av og til ganger skrives det bittelitt om klærne, men syntes de kunne vært noe flinkere til å legge ut mer informasjon. Det er andre som er inne på bloggen ofte og kommenterer bildene, det viser at bloggen er kjent. Det trekker ned at de ikke er så flinke til å oppdatere bloggen, kun 8 bilder av 24 dager er alt for lite, ellers liker jeg bloggen fordi den er litt annerledes!

Ja, vi elsker...
Er en blogg av en svenske som bor i Norge. Han skriver morsomme innlegg om det norske og svenske språket, politikk og alt mulig, så lenge det er knyttet til noe norsk. Ja, vi elsker er den bloggen jeg likte aller best, mest på grunn av den humoristiske skrivemåten, og at den er ryddig, lett å finne frem i med kategorier til de ulike innleggene. Vet ikke hvordan bloggen så ut før 1STB og 1STA blogget om layouten hans, men nå er layouten prikken over i-en!

[På hjortefot]
Årets Vg-blogg er av en som er veldig jaktinteressert, hvor blogger om jaktrelaterte saker. Bloggen har et bra, og sikkert et spennende innhold for de som interesserer seg for jakt. Likte ikke utseende så veldig godt, bloggen var både rotete og ryddig på engang, selve siden er ganske rotete med alt for mye informasjon på siden, mens det er lett å finne frem til gamle innlegg. Også er det pluss for at man kan trykke seg inn på innleggene, istedenfor å måtte lese gjennom hele innlegget, da kan man heller trykke seg videre hvis en er mer interessert, skulle gjerne vist hvordan han gjorde det..

Alt i alt så Skal jeg liker jeg Ja, vi elsker... best, fordi innholdet var morsomt og lærerikt. Så mens jeg sammenliknet disse tre bloggene har jeg fått et nyt syn på hva som er det viktigste i en bra blogg, og har kommet frem til at innholdet og skrivemåten teller mer en utseende, selv om det også har masse å si. Jeg anbefaler alle å lese Ja, vi elsker!

Ukonsentrerte elever, konsentrert med noe annet.

Vi hører stadig i media om norske skoleelever som presterer alt for dårligere og dårligere. Vi er langt nede på listen over realfagtester, og leseferdighetene reduseres. Dagens situasjon er at barn og unge er dumme og giddalause, og lærerne og politikerne skylder på hverandre. Lærerne har for lav utdannelse, det bevilges for lite penger til utdanning, elevene er mye dummere enn de var på 60-tallet. Det kommer stadig med nye forslag om hva som kan forbedre resultatene, mer bruk av PC er et av tiltakene som er satt i gang. Sandvika vgs er en storbruker av PC i undervisningen, men blir elevene bedre av å glo inn i en skjerm?

PCen brukes til alt hele tiden, vi regner til og med ut matteoppgaver. Som jeg har nevnt i et av mine tidligere blogginnlegg, så leser vi 25% saktere på PC, altså hvis du skal lese fire sider har du bare lest tre på PC, mens du er ferdig hvis du leser på ark. Slik forskning viser at PC ikke alltid er et like nyttig læremiddel. Vi har fått beskjed om å ta notater fra en powerpoint presentasjon, alle elevene sitter å skriver for harde livet, eller? Det bare ser slik ut, gutta sitter helt oppslukt i ett eller annet voldelig dataspill, mens jentene sitter å snakker med hverandre på MSN, og ikke får med seg en døyt hva læreren sier. Jeg syntes oppriktig synd på lærerne som prøver å få noe inn i hodene til elevene, det de sier går jo bare rett inn det ene øret og ut det andre, det er akkurat som å snakke med en vegg.

Enkelte lærere har begynt å kutte ned PC bruken i sine timer, for å få elevene mer konsentrert. De ber oss ikke ta opp PCen før vi får beskjed, men allikevel smetter den opp flere steder i klasserommet, og plutselig sitter alle langt inne i PC verden. Det er ikke vanskelig å se når elevene forsvinner inn i world wide web, det ser jo rimelig teit ut, når de plutselig smiler under en presentasjon av USAs politiske system, som min norsk lærer LK har prøvd å fortelle. Fristelsen blir for stor, når vi har valget mellom facebook, MSN etc eller nynorsk verbbøying. Men i andre sammenhenger kan PCen være god å ha. Ikke bare forsvinner konsentrasjonen, men mange plages også med hodepine etter å ha sittet å stirret inn i skjermen en hel dag.

Det hadde kanskje vært like greit å gå tilbake til tavle, kritt og den gode gamle kladdeboken. Vi klarer jo hos helt fint uten PC, som da var da resultatene fremdeles var slik de burde.Eller så går det jo an å begrense PC bruken slik det får konsekvenser om man tar den. Pen og papir = bedre karakterer, flinkere elever?

Lettlurte, forelskede vikinger!

I dag den 14 februar er det Valentine's day eller alle hjerters dag som merkedagen så fint heter på norsk. Valentines er akkurat som halloween, en ny dag hvor butikkene tjener haugevis på at dumme, forelskede nordmenn sløser bort pengene sine på valentines effekter i hytt og gevær. Det er en oppskrytt dag, det er svært få som gjør noe annerledes på 14. februar, enn hva de gjør ellers i året.

Så langt har jeg ikke merket noe annet enn at denne torsdagen er akkurat slik den pleier. Alle hjerters dag er rimelig nytt i her i landet, og de over 30 er veldig skeptiske til denne dagen, de mener alt blir amerikanisert og spesielt denne dagen viser hvor påvirket vi har blitt av supermakten de siste årene. Norge er ikke som USA, vi er barske vikinger, ikke sukkersøte amerikanere.

Er Valentine's day her for å for å bli, eller forsvinner kjærlighetens dag når nordmenn blir lei av alt fjaset og butikkene ikke får solgt klisset sitt? Dessverre tror jeg Norge bare vil ta mer etter USA og få flere liknende dager, som egentlig skal bety en hel masse for oss, men som gjør at ensomme sjeler bare føler seg enda mer alene og deprimerte. Valentine gleder noen, men ikke alle!

Lesing er gøy, stol på det...

Helt siden vi var små har vi blitt oppfordret av foreldre til å lese. Hver eneste kveld satt enten Mamma eller pappa på sengekanten og leste Mormor og de åtte ungene, Knerten-, Aurora, Ole Aleksander-bøkene osv. Når jeg begynte på skolen og lærte å lese selv, var det Donald Duck og Anne-Chat. Vestlys som var de største favorittene. Donald underholdt meg i mange år, og ga meg lyst til å lese mer. På barneskolen hadde vi alltid leseuke en gang i året, jeg husker fortsatt sangen uken startet med; ja kom alle sammen bli med til leseuke, så skal du se at lesing er gøy stol på det... (eventyrvisa). Vi leste hele tiden, det var konkurranse mellom elevene og klassene, vi fikk lesehest ark i forskjellige farger etter hvor mye du hadde. Hver dag kom det nye lærere inn og anbefalte bøker for oss. Vi syntes jo at det var rimelig teit med leseuke etterhvert som vi ble eldre, men det var jo lærerikt.

Så kom Harry Potter som ble en stor hit. Da jeg hadde lest ut den første, var gleden stor da den andre kom. Den andre og tredje boken gikk ikke fult så fort unna, men de ble lest. Da den femte boken kom stoppet det, jeg er fortsatt halvveis, og har helle ikke planlagt å lese den ut med det første. Harry Potter «drepte» leselysten min, mens underholdt andre.
Siden den gang har jeg ikke akkurat vært den ivrigste leseren. Dette er flaut og kanskje ikke det lureste å si rett ut til en norsk lærer, men i løpet av ungdomsskolen har jeg har kun lest to-tre bøker. De bøkene ble jeg «tvunget» til å lese pga. bokpresentasjoner og bokrapporter. I løpet av det siste halvåret har jeg hvertfall lest 30 min en gang i uken, en drastisk endring, som faktisk gjort meg noe mer interessert i god litteratur. Noen dager har jeg til og med slått til med å lese hjemme. Det er vel vanlig at leselysten hos ungdom er ganske laber, selv om vi vet hvor nyttig det er med hensyn til norskfaget. Men dessverre er det slik at det er elektroniske fasiliteter som underholder dagens unge mer enn en god bok. Leseferdighetene blir stadig dårligere, jeg merker irritasjonen når noen leser alt for dårlig i forhold til alderen. I skolesammenheng er lesing uhyre viktig, det er viktig å kunnelese godt og riktig til prøver, da er det viktig med en lærerik bok. Men hos oss er så mye av undervisningen lagt opp på PC, og i noen av fagene har vi heller ikke lærebok, det er helt patetisk ettersom de klager over hvor dårlig vi har blitt til å lese i landet, og siden forskning viser at man leser 25% saktere på PC enn på ark, bør vi få en skikkelig bok i alle fag!

Jeg har lært at det kanskje ikke er det smarteste å starte på den tykkeste boken i hylla. Det er bedre å begynne i det små, for å bygge lysten, fordi det er viktig å ha glede av å lese bøker, det vil berike deg som person! Vi får alle begynne å lese mer av litteraturen rundt oss, og heller kutte ned på msn og facern!

Pugge, pugge, pugge....

Denne ukens norsk lekse var å skrive et innlegg om hvordan vi kunne bli bedre i nynorsk. Selv om både nynorsk og blogging ikke er noe jeg vanligvis benytter meg av til daglig, satte jeg meg ned begynte å skrive mine tanker rundt temaet. Jeg kom frem til at jeg syntes rett og slett det er ganske unødvendig at vi må lære nynorsk, vi kommer nesten aldri til å bruke det i arbeidslivet. Allikevel skal vi gjennom et vist antall timer med nynorsk.

Siden vi må ha nynorsk kan vi jo prøve å finne ut hva vi kan få ut av de timene: Sidemål kan være med på at vi får et bredere ordforråd, og vi lærer språkets historie om utviklingen. På den måten norsklærerne strever for å lære de ganske så uengasjerte elevene nynorsk, at alt blir gjentatt igjen og igjen er antakelig den måten vi lærer best. Å slå opp i «spynorsk mordliste» hver gang, til du endelig har fått ordet inn i hodet, er det som skal til for å bli bedre. Det kreves pugging av eiendompronomen, substantiv, osv. Når vi blir satt til å skrive noveller eller oversette tekster høres det som et ekko av oppgitte stønn gjennom klasserommet «ååå, hvorfor må vi ha nynorsk? Vi trenger det jo ikke!».

Alle har vel opplevd å ha norsklærere i ungdomskolen som er helt enig med elevene om hvor unødvendig det egentlig er, og at det er utdanningsministeren som lager slike dumme regler. Det er viktig å ha lærere som viser en viss interesse for faget og som kan nynorsk, slik at entusiasmen smitter over på elevene. Etter at vi begynte på Sandvika vgs i høst har jeg vært veldig fornøyd med måten og mengden nynorsk vi har, å skrive og oversette om og om igjen er det som skal til for å bli å oppnå de karakterene du ønsker. Det er ikke alltid like gøy å lære, men må mann så må mann!

I dag opprettet vi en blogg i norsken:)